Å feile er en del av veien mot målet.

Jeg har konkurrert en del, - egentlig hele livet, og som barn var jeg den som alltid ropte “førstemann” og så løp jeg før de andre rakk å tenke seg om. Jeg har derfor alltid vært aktiv, og idrett har alltid hatt en stor plass i livet mitt. Begrensningen lå i at jeg vokste opp på et lite sted med få tilbud, så det ble fotball som skulle bli min idrett i mange år. Helt til jeg var ferdig på videregående, da gjorde jeg som så mange andre: Jeg sluttet med idrett! Helt uvitende om at jeg en dag skulle delta på en av verdens råeste triatlon…

Med andre ord sluttet jeg altså ikke å trene. Jeg var kanskje 20 år da jeg satt rundt bålet med noen venner en kveld og snakket om “Den store styrkeprøven”, sykkelrittet som går fra Trondheim til Oslo og er på 540 km. Jeg vokste opp med besteforeldre på Oppdal, og hver sommer da jeg var liten sto jeg langs E6 og heiet på syklistene. Det var da jeg bestemte meg for at det skulle jeg også gjøre når jeg ble stor.

Jeg hadde ingen landeveissykkel, så jeg fikk låne sykkelen til ei venninne av meg. Etter å ha syklet tre mil på min første treningstur var jeg stolt av meg selv. Lite visste jeg da at jeg noen år senere aldri syklet mindre enn ti mil på en treningsøkt. Jeg dro rett på sykkelhuset og kjøpte meg en egen landeveisykkel. Han som solgte meg sykkelen var overbevist om at når jeg hadde brukt den et år kom jeg til å komme tilbake for å kjøpe en enda bedre sykkel. Jeg som var strålende fornøyd med kjøpet var ikke enig der og da, men han fikk selvfølgelig rett. Senere måtte jeg ha en superlett karbonsykkel med høyprofilhjul. Ikke nok med det, da jeg senere begynte med triatlon måtte jeg også ha en egen temposykkel til triatlon.

Sykling i Spania. Jeg har hatt flere turer til Spania bare for å få en god start på sykkelsesongen.

I en alder av 21 år fikk jeg barn, så “Den store styrkeprøven” ble satt på vent for en liten stund. Da datteren min var seks måneder deltok jeg likevel i mitt første sykkelritt. Det var bare 55 km, og jeg hadde bare syklet ni mil i forkant av rittet, men det var nok til at jeg vant. Det var på ren viljestyrke. Jeg bestemte meg for å ikke slippe teten og var med i rulla. Det vil si at vi lå på to rekker og rullerte på å sykle fremst. Det var blodsmaken i munnen og syre i lårene fra start til slutt, men jeg bet meg fast og kom inn i mål på rundt 90 minutter.

Den store styrkeprøven, del 1:

Jeg skulle begynne å trene til “Den store styrkeprøven” og meldte meg inn i den lokale sykkelklubben. Der var det flere som var interessert i å delta, så vi ble en gruppe som satte oss et felles mål og skulle sykle som et lag. Jeg var eneste jenta, og dro ned snittalderen ganske greit. Målet vårt ble å sykle på tiden 17:59 for det hørtes bedre ut enn 18 timer. Jeg var urutinert og hadde ingen til å hjelpe meg med treningsplanlegging. Det resulterte i at jeg syklet lange turer med alt for høy puls, og skulle ikke være dårligere enn mannfolkene. Det var om å være førstemann opp fjellene. Det ble mye hard trening for min del fremfor lange, rolige, jevne turer. Mentale forberedelser for et slikt langt løp var ikke et tema.

Så kom dagen jeg skulle sykle. Det kriblet i magen og jeg gledet meg. Gledet meg til å presse kroppen min i gjennom dette. Vi la i vei, men som en gruppe gjorde vi mange feil. De fleste som deltok hadde ikke gjort dette før. Den største feilen var vel at vi som gruppe trodde vi måtte holde den samme snittfarten hele veien. Det var ikke snakk om å ta det rolig i oppoverbakkene. Det skulle sykles på for ikke å tape tid. I ettertid har jeg lært at når jeg tror det går rolig oppover skal jeg sykle enda roligere. Man skal spare beina for å hente inn tid der det lar seg gjøre, på de flate partiene. Lårene mine tålte ikke belastningen. Det ble rykk og napp og jeg mistet gruppen flere ganger og brukte masse krefter på å hente dem inn. Over tid gikk det ikke så jeg måtte slippe dem. Hadde ikke motivasjon til å sykle videre alene. Tanken på å sette seg i en av følgebilene og kjøre resten av veien ble for stor. Jeg var så skuffet og dette ble et stort nederlag for meg. I to dager svarte jeg ikke telefonen. Jeg var så flau og ville ikke snakke med folk som lurte på hvordan det hadde gått. Jeg hadde ikke vært mentalt forberedt på hvor tungt det ville bli. Eller mentalt forberedt på hvor vondt det ville bli, på at det ville friste å gi seg. Det neste året endret alt seg.

Jeg bestemte meg for å sykle på nytt igjen, men denne gangen alene, slik at jeg kunne ta det i mitt tempo. Å bryte var ikke et alternativ. Den setningen skulle bli min viktigste visjon.

Den store styrkeprøven, del 2:

Jeg trente mye alene. Derfor måtte jeg også gjøre det meste av jobben selv. Det var ikke noen rygg å hvile bak. Jeg var fulltidsstudent og mamma så jeg var avhengig av gode rutiner. Jeg trente på morgenen før jeg dro på skolen, og om kvelden etter at dattera mi hadde lagt seg. Slik gikk året til jeg skulle sykle den store styrkeprøven igjen.

Fra en treningsøkt.

Jeg stilte opp på startstreken i Trondheim sammen med samboeren min. Vi skulle sykle sammen. Det var gode forhold da vi la i vei. Vi kom til Oppdal, og opp Dovrefjell følte jeg meg enda lett og fin i beina. Over Dovrefjell møtte vi mye motvind, så for å i det hele tatt ha noen fremdrift måtte vi bruke mye krefter.

Etter hvert begynte smertene å komme. Først i nakken, deretter i beina. Ikke minst at det etter hvert blir kjedelig å sitte så lenge på sykkelen. Jeg tenkte på den følelsen jeg hadde da jeg måtte bryte for ett år siden. Den følelsen skulle jeg ikke ha igjen. Tenkte på den følelsen jeg ville ha når jeg syklet over målstreken i Oslo. Det fikk meg til å smile. Det var den følelsen jeg skulle sitte med.

Smertene ble verre, og jeg begynte jeg å få noen voldsomme smerter under den ene foten. De kom som knivstikk, og flere ganger. I fart åpnet jeg skoen og fikk ut foten og syklet litt med bare den ene foten, så den ande skoen bare hang fast i pedalen. Jeg måtte gjøre det flere ganger. Da vi kom til Lillehammer var smerten uutholdelig. Jeg stoppet opp, gikk av sykkelen, satte meg i grøftekanten og begynte å gråte, men å bryte var ikke et alternativ. Jeg sa at jeg heller kom til å sykle resten av veien uten sko hvis det var det som måtte til. Jeg satte meg på sykkelen igjen med begge skoen på og syklet videre. Tenkte at nå var det “bare” 18 mil igjen. Jeg jobbet meg igjennom mil etter mil. Og etter ca. 20 timer og 19 minutter syklet jeg lykkelig, men sliten over målstreken.

Etter at jeg fullførte Den store styrkeprøven var jeg stolt og fornøyd med meg selv. Jeg var stolt over den mentale styrken jeg hadde opparbeidet meg, i tillegg til den fysiske. Stolt for at det virkelig hadde vært en prøvelse for meg med de smertene jeg syklet med, og nå følte jeg meg psykisk sterkere enn noen gang før. Det ga meg en helt ny selvtillit, og jeg visste da at jeg kunne klare alt jeg vil. Det var noe jeg kanskje ikke visste bodde i meg før jeg fikk testet det ut. I ettertid har jeg hatt stor gevinst av det i alt fra konkurranser jeg har deltatt i, til turer med tung sekk, og til annet fysisk tungt arbeid. Jeg elsker de råe tankene jeg lager meg når jeg skal gjøre noe fysisk tungt, og den modusen jeg går inn i. Den følelsen jeg tillater meg og føle, av å vær rå. Man skal aldri snakke seg selv ned og si at dette kommer jeg ikke til å klare. Man skal heve hodet og føle seg som en verdensmester. Uovervinnelig.

Nye utfordringer:

Jeg fortsatte med syklingen, men etter hvert var ikke det nok. Jeg ville prøve noe mer, og jeg syntes at triatlon hørtes utrolig kult ut. Tenk en konkurranse hvor man både svømmer, sykler og løper. Man får testen seg på alt, så jeg meldte meg på Oslo triatlon. Sprint distanse som er 750 meter svømming, 20 km sykling og 5 km løping. En kort distanse, men en grei start etter som jeg var så dårlig på å svømme. Jeg stilte i en halvlang våtdrakt kjøp på biltema, og jeg ble bitt av basillen. Dette skulle jeg gjøre igjen og jeg skulle få teste ut hva kroppen min var god for.

Et gledeshopp før en svømmeøkt når isen har gått.

2016 ble et veldig bra år. Jeg meldte meg på Lofoten triathlon extreme. 4000 meter svømming, 200 km sykling og 45 km løp hvor de 20 siste kilometerne var opp og ned over to fjelltopper. Jeg hadde aldri gjort noe sånt før, og visste hvor sakte jeg svømte. Fordelen min var at jeg var god på å sykle. En uke før hadde jeg deltatt på politimesterskap i Oslo triatlon hvor jeg kom på 1.plass. Da kom jeg kom opp av vannet blant de siste, men tok igjen alle på syklingen, og klarte å holde forspranget under løpingen. Nå skulle jeg delta på noe som var mye lengre.

I mål som nr. 1 under politimesterskapet i Oslo triatlon.

Målet mitt var først og fremt å få fullføre det fullverdige løpet. Det er cut-off under så harde konkurranser så hvis man ikke var ferdig med svømmingen innen en viss tid fikk man ikke fortsette. Og hvis man ikke nådde 21 km på løpingen innen et visst klokkeslett måtte man snu å løpe samme veien tilbake. Man ville likevel få en fullverdig distanse, men man ville ikke få løpe over fjellene.

Ordene jeg gjentok for meg selv var “Å bryte er ikke noe alternativ”. Jeg visualiserte den gleden og stoltheten jeg ville føle på når jeg passerte målstreken. Jeg visualiserte at det ville bli tungt, men at jeg var sterk og tålte mye, og at det er tøft når det er tungt. Det skal kjennes, jeg liker å bli sliten. Det er når jeg er i kjelleren og må hente frem kreftene jeg ikke vet at jeg har at jeg virkelig føler at jeg lever. Det er det som trigger meg.

Det er når man er i kjelleren man må hente frem krefter man ikke visste man hadde.

Løpet startet grytidlig om morgenen. Jeg hoppet ut i vannet. Det var friskt og kaldt. Alle deltakerne holdt en hånd på bryggekanten, så gikk startskuddet. Det var armer og bein, men etter hvert ble det litt mer spredning i mellom deltakerne, så da var det bare å finne rytmen. Vi svømte ut av havna, små bølger var nok til at jeg slukte noen munnfuller med saltvann innimellom når jeg skulle puste. Jeg visste at jeg ikke måtte få i meg for mye av det. Jeg hadde tidligere deltatt i triatlon hvor været var så dårlig og bølgene så store at jeg fikk kjenne på hva for mye saltvann kan gjøre med magen. Vi svømte rundt moloen, solen begynte å komme opp og jeg fikk problemer med navigeringen. Klarte ikke å se blåsene og måtte flere ganger stoppe å løfte på svømmebrillene for å se veien videre. Etter 1 time og 40 min kom jeg meg i land. 4500 meter hadde jeg på klokken. En fin kombinasjon av feilnavigering og at traseen faktisk var lengre enn 4000 meter.

På startstreken.

Klar for sykling.

Inn i skiftesonen vrengte jeg av meg våtdrakten og kom meg på sykkelen. Det føltes godt. Nå var det bare å sykle seg tørr og varm. Legge meg i tempobøylen, finne flyten på sykkelen og holde meg der. Av en eller annen grunn ble jeg tidlig sliten på sykkelen. Jeg var godt trent og vant med å sykle lange turer, men allerede etter 6 mil begynte jeg og kjenne det. Klarte ikke å finne noen god stilling. Det gjorde vondt i kroppen. Jeg sørget for å jevnlig spise og drikke og begynte å glede meg til løpingen. På returen var sykkeltraseen lagt ned til Henningsvær, da visste jeg at det ikke var langt igjen. I krysset ned til Henningsvær sto foreldrene mine som hadde tatt turen over til Lofoten og heiet på meg. Det eneste jeg klarte å rope tilbake var “Jeg er så sliten”. Jeg hadde god fart ned til torget og der var det en matstasjon, men jeg ville ikke gi slipp på farten jeg hadde så jeg syklet videre. Kom meg inn til skiftesonen i Svolvær, fant plassen min, skiftet sko og satte i gang med løpingen. Det føltes så utrolig deilig. Plutselig følte jeg meg så lett til beins.. Det varte i nøyaktig 1 km så startet virkelig den store prøven.

I gang med løpingen og vinker til de som heiet og vinket til meg.

En mental prøve:

Det ble kortvarig glede. Jeg gikk rett i kjelleren 1 km etter at løpingen startet og prøvde å holde motet oppe av folk som heiet langs veien. Jeg vinket tilbake og smilte, men klarte ikke å holde tempoet der jeg ville. Jeg så på klokken og skulle likevel ha god tid til å nå 21 km og få fortsette over fjellene. Det gjorde så vondt under den ene foten, og det gjorde så vondt på baksiden av det andre låret. Jeg måtte stoppe, ta av meg skoen og masere foten. På med skoen og løpe videre. Så på klokken, tok kilometer for kilometer. Det ble bare verre og verre. Så på klokken igjen, ok, løpe 200 meter, gå ti meter, løpe 200 meter, gå 10 meter. Slik holdt jeg på en stund. Etter hvert ble 200 meter for langt. Løpe til neste lyktestolpe tenkte jeg, og så løpe til neste lyktestolpe igjen. Slik holdt jeg på lenge. Jeg måtte sette meg kjempe små mål. Bare sette den ene foten fremfor den andre, jeg tenkte ikke en gang at å bryte ikke er et alternativ, for det var ikke et alternativ. Her var alt fokuset på å komme seg fremover.

Tommelen opp da løpingen startet.

Smilet er på plass og tommelen opp selv om at jeg på dette tidspunktet hadde store smerter og slet.

Etter hvert nådde jeg 21 km. Jeg husker ikke hvor lenge før fristen jeg var, men det var med relativt god margin. Legebilen kom opp ved siden av meg og legen kom ut og jogget med meg og spurte om alt gikk bra. Jeg sa at jeg hadde vondt, men ikke mer vondt enn man skal ha når man har utsatt seg selv i en slik konkurranse. Hun slo seg til ro med det og de kjørte videre.

Da jeg nærmet meg veis ende hvor jeg skulle fortsette opp det første fjellet ble jeg møtt av et serviceteam som hadde sekken min. Det var påbudt med en personlig sekk med mobiltelefon, mat, drikke og et emergency blanket når man skulle opp i fjellene. Jeg hadde også andre sko der som jeg byttet til. Jeg tok en liten pause, spiste en bolle og snakket litt med folkene før jeg fortsatte. Det var som om jeg fikk nye krefter. Bort fra asfalten og inn i terrenget. Nå var jeg i mitt rette element. Jeg jogget opp første toppen, fikk nyte en nydelig kveldssol og følte meg som en gaselle der jeg hoppet fra stein til stein lett til beins over fjellet. Så en annen deltaker fremfor meg og tenkte at henne tar jeg igjen, og det gjorde jeg. Fortsatte lett til beins. Traff på noen løypevakter som kommenterte at jeg så sprek ut, og nå følte jeg meg sprek igjen. Jeg løp ned fra fjellet og fortsatte bortover en grusvei mot neste fjell. Etter hvert følte jeg at jeg sprang i feil retning, jeg fikk det ikke til å stemme at dette skulle være retningen til neste fjell, og nå som jeg var så godt i gang. For første gang på hele løpet snek det seg inn en tanke om at jeg kanskje måtte bryte hvis jeg hadde løpt feil, men nei. Det var ikke et alternativ, om jeg så skulle bruke resten av natten.

Jeg løp ved siden av et vann, og ute på vannet så jeg en båt med to fiskere i. Jeg ropte til dem og spurte om jeg var på rett vei. Det kunne de bekrefte at jeg var. Lettet til sinns løp jeg videre og løp etter hvert på to kjempehyggelige løypevakter. De ble imponert over energien min og sa at hvis jeg fortsatte slik kom jeg til å ta igjen flere folk, for de andre som hadde passert var helt ferdige.

Jeg satte opp farten og ikke lenge etter tok jeg igjen enda en deltaker. Begynte oppover det bratte fjellet. Oppi ura så jeg flere deltakere. Tok igjen en etter en. Det var blitt mørkt og jeg tok frem hodelykten. Det var det siste som manglet nå at den ikke virket. Jeg fikk ikke lys i den og kunne ikke løpe ned fra fjellet i mørket. Det var en krunglete liten sti ned og noen svært bratte partier med tau som man måtte holde seg i. Uten lykt ville jeg ikke se merkingen og kunne løpe feil. Jeg måtte slå følge med en av de andre deltakerne. Jeg hadde mye mer energi igjen enn ham, og når vi så lyset fra gatelyktene nedenfor oss sa han til meg at nå skulle jeg bare gi gass og løpe videre uten ham. Jeg gjorde det. Kom ned på gang og sykkelstien og begynte å løpe mot sentrum. Løp ned mot havna som var opplyst med fakkelbokser. Forbi restauranter hvor det satt folk ute i festlig lag og heiet. Inn på torget og mot målstreken hvor min datter møtte meg og løp de siste meterne sammen med meg. Ble tatt i mot av familie som spratt sjampagne som jeg for øvrig ikke hadde lyst på. Jeg var så glad og lettet. 17 timer og 35 minutter hadde jeg brukt. Jeg var så imponert over min egen prestasjon. Målet var å fullføre og som en bonus kom jeg på tredjeplass i dameklassen.

Min datter løp sammen med meg over målstreken. Det var så vidt jeg klarte å holde følge med henne.

Sliten, men glad da jeg kom i mål.

Til slutt:

Det å utsette kroppen for en slik påkjenning kan ha sin pris. Resten av natten lå jeg våken og ropte ned i doskålen. Når jeg senere ble spurt om hvorfor jeg var villig til å utsette meg selv for det der svarte jeg bare “du vil ikke gå glipp av en god fest bare for at du blir fyllesyk”.

Jeg har lagt mange timer trening bak en slik konkurranse. Jeg har brukt utrolig mye av fritiden min på trening. En fridag kunne gå til en ti mils sykkeltur med påfølgende løpetur over en mindre fjelltopp. Man setter en del andre ting på vent. Jeg har takket nei til mange kafebesøk og andre sosiale happeninger. Men for meg er det dette jeg vil drive med. Selv om jeg har en pause fra triatlon nå etter en liten ulykke jeg hadde under deltakelse i Ironman, som jeg skal skrive om i en artikkel senere, så er det de fysiske utfordringene som virkelig gir meg noe.

17.mai i våtdrakt og svømmebriller.

Nå vet jeg hva jeg klarer, og jeg vet hva kroppen er god for. Jeg blir trigget av fysiske tunge utfordringer. Hver gang jeg skal på en fjelltur og det er meldt dårlig vær så får jeg kommentarer fra familie og venner som sier at jeg sikkert bare er glad for det. Og ja, finvær gir mange fine opplevelser og alt er så lett, men å være ute å få slite seg ut fysisk på dager med dårlig vær lar meg få teste meg, både mentalt og fysisk. Det lar meg få gå ned i kjelleren og ut av komforsonen, der jeg lærer noe, og der jeg blir bedre kjent med meg selv. Det gir meg en pause fra andre bekymringer og det gir meg mestringsfølelse og en følelse av at jeg får til mye mer enn jeg tror. Det gjør så jeg føler meg vellykket, og all den tid jeg sliter med “flink pike syndromet” så er dette en påminnelse om at jeg er god nok.

Ferier som har blitt brukt til svømmetrening.

Nå vet jeg i mye større grad hva jeg kan tåle fysisk og mentalt, og det gir meg en større selvsikkerhet. For meg handler det ikke om å vinne noe som helst. Det handler om å fullføre det man bestemmer seg for. Det er flere år siden jeg har konkurrert for å vinne. Alt jeg gjør nå er for å utfordre meg selv.

Jeg kan ikke få formidlet godt nok den kraften tankesettet har. Når man gjennomgår noe fysisk utfordrende vil det alltid være oppturer og nedturer. Noen ganger er det nedturene som dominerer, men det vil alltid komme oppturer igjen. Klarer man å grave frem de positive tankene, dra på smilebåndet i nedturene da er mye gjort. Det er er en treningssak, og det krever viljestyrke.

Noen tips på veien:

Her er noe av det jeg gjør for å forberede meg mentalt.

• Visualiser - Jeg visualiserer det jeg skal gjøre og at jeg gjør det med råskap. Jeg visualiserer den gode følelsen man sitter med når man har fullført oppgaven.

• Ikke la det være et alternativ å gi opp - Det kan virke fristende å gi seg, men tenk den dårlige følelsen man vil sitte med etter å ha gitt seg, i stede for den gode følelsen man vil ha når man har fullført.

• Smerte er midlertidig - Det høres ut som en klisjè, men det er midlertidig. Den gode følelsen man har når man har fullført, den varer for alltid.

• Oppmuntre deg selv - Er det noen gang man skal få skryte av seg selv og la seg selv få være verdensmester, så er det nå.

• Sett deg mål - Del opp i små mål hvis man må, slik som jeg gjorde under løpingen i Lofoten triatlon.

• Ikke gi deg når du er i kjelleren - Det er i kjelleren man blir kjent med seg selv, det er midlertidig, og det er alle de gangene man kommer seg opp av kjelleren man er stolt av.