De fleste kandidater får aldri snakket ferdig i intervjuet

Det er kanskje ikke noe vi tenker så mye over, men det skjer oftere enn vi liker å innrømme. Kandidaten får et spørsmål, begynner å svare, og før tankerekken er ferdig, kommer det et nytt spørsmål, en avbrytelse, eller en styring i en annen retning.

Intensjonen er sjelden dårlig. Ofte handler det om at intervjueren ønsker fremdrift, vil dekke alle spørsmålene sine, eller tror at det neste spørsmålet vil gi et bedre svar. Problemet er at det motsatte skjer.

For det som skjer i det øyeblikket du avbryter, er at du stopper refleksjonen hos kandidaten.

Et godt intervju handler ikke først og fremst om spørsmålene du stiller. Det handler om hva du gjør etter at spørsmålet er stilt. Det er i rommet etter svaret begynner, og særlig i stillheten som oppstår, at kvaliteten på intervjuet avgjøres.

Når kandidaten får tid, skjer det noe interessant. De går ofte fra det første, litt innøvde svaret, til noe mer gjennomtenkt. De begynner å lete i egen erfaring, koble sammen hendelser og forklare hva som faktisk skjedde. Det er her nyansene kommer frem. Det er her du får innsikt.

Når du derimot går videre for tidlig, sitter du igjen med det første laget av svaret. Det som høres bra ut, men som ofte er generelt og lite presist. Du får en historie, men du forstår ikke nødvendigvis hva som ligger bak.

Mange havner i denne fellen fordi de har blitt fortalt at intervjuet skal være strukturert. Det er i utgangspunktet riktig. Struktur er avgjørende for å kunne sammenligne kandidater og ta gode beslutninger. Men struktur betyr ikke at du skal bli låst til en liste med spørsmål som må gjennomføres uansett hva som skjer i samtalen.

Hvis du blir for opptatt av å komme deg gjennom spørsmålene dine, mister du det viktigste som skjer underveis. Du slutter å lytte aktivt, og begynner i stedet å tenke på neste spørsmål. Da mister du både det som blir sagt, og det som kunne blitt sagt hvis du hadde gitt det litt mer tid.

Det er derfor aktiv lytting ikke bare er en “myk ferdighet”. Det er en disiplin. Det krever at du er mentalt til stede, at du tåler stillheten, og at du har nok trygghet i rollen til å la kandidaten snakke ferdig selv om det tar litt lengre tid.

Stillhet oppleves ofte som ubehagelig, både for deg og for kandidaten. Men det er nettopp det ubehaget som driver samtalen videre. Kandidaten ønsker å fylle stillheten, og i forsøket på å gjøre det, kommer det ofte mer informasjon. Du beveger deg bort fra det forberedte og over på det reelle.

Det er også her mange undervurderer hvor mye øving som faktisk skal til. Hvis du gjennomfører noen få intervjuer i året, er det krevende å bli god på dette. Det å holde tilbake egne impulser, ikke avbryte, og samtidig følge aktivt med på det som blir sagt, er noe som må trenes på.

De beste intervjuerne har denne fleksibiliteten. De har struktur, men de lar ikke strukturen styre dem. De bruker det kandidaten sier, der og da, til å stille bedre oppfølgingsspørsmål. De lar samtalen utvikle seg, uten å miste retning.

Forskjellen er tydelig når du ser det i praksis. Den ene gjennomfører et intervju og får svar på spørsmålene sine. Den andre gjennomfører et intervju og forstår hvordan kandidaten faktisk fungerer.

Så spørsmålet er egentlig ganske enkelt.

Når det blir stille i intervjuet, hva gjør du da?

Lytter du, eller begynner du å snakke igjen?

Dette er trenbart. Ta kontakt hvis du vil bli en bedre intervjuer.