Jeg elsker å være ute i naturen, både lange turer over flere dager og kortere dagsturer. Jeg har lyst til å bli skikkelig god på å være på tur slik at jeg kan navigere meg frem i ukjent terreng uansett vær og vind. Jeg drømmer om polene.

Når jeg planlegger en lengre tur, og med det mener jeg lengre enn en helg der jeg må ta fri fra jobben for å gjennomføre den, da spiller det ikke noen rolle hvilket vær jeg får. Turen må planlegges i god tid og da kan den ikke være væravhengig. Når man skal opp i fjellene kan været endre seg raskt, og solskinnsdagen kan bli kald med lavt skydekke og dårlig sikt. Min svakhet på tur er at jeg alltid har vært redd for å gå meg bort. Jeg har bare sånn passe god kunnskap med kart og kompass og GPS. Jeg vil ikke at dette skal være til hinder for meg, for jeg vil kunne gå på tur hvor som helst og når som helst. Jeg vil bli god på å være på tur, og derfor må jeg trene på det, men da må jeg bevege meg utenfor komfortsonen, for det er der man blir bedre.

Denne artikkelen handler om en vintertur hvor mesteparten av turen var utenfor min komfortsone. Turen var godt planlagt og den skulle gjøre meg bedre og tryggere på å ferdes ute med bruk av kart, kompass og GPS. Det er en del av den fysiske og mentale treningen mot drømmen min om lengre ekspedisjoner.

Turen planlegges:

Med et håp om minusgrader, sol, lite vind og hardt føre, men med et langtidsvarsel som sa noe annet, startet planleggingen. Det var meldt masse snø, og når jeg sier masse, så mener jeg masse. Det skulle snø tett og blåse mye, og dette vet jeg av erfaring at betyr en tur i white out. Jeg skulle tilbringe turen sammen med kjæresten min og det var en liten trygghet, men det var i hovedsak jeg som skulle planlegge ruten og ha kontroll på navigeringen for å få bedre læring i det. Vi ville i utgangspunktet følge kompasskurs, men bruke GPS som back-up. Det fine med GPS er at den til en hver tid viser nøyaktig hvor man er, men det er elektronikk, og kan i verste fall ryke. Et kompass vil vise oss hvilken retning vi skal gå i, men når man ikke har noe sikt og punkter i terrenget å forholde seg til så vet man ikke nøyaktig hvor man er, bare at man er på rett kurs. Derfor velger vi å bruke begge deler, så utfyller de hverandre.

Jeg studerte kartet nøye med tanke på høydeforskjeller i terrenget, bratthet i forhold til skredfare, distanser på de ulike etappene, og om løypen gikk i daler eller på høyfjellet da dette kan ha litt å si på snø- og vindforhold. Turen startet i retning nord, nord-vest, deretter skulle vi de neste to dagene gå rett nord og krysse to vann, det gjorde det litt enklere med tanke på navigeringen, mens den siste dagen skulle vi nord, nord-øst. Jeg la inn hele ruten på GPS`en så vi hadde et spor å følge.

Turen:

Pulkene klargjøres, og vi er klar for tur.

Datoen var 4.mars og vi startet i Bolna, litt sør over Saltfjellet og Polarsirkelen. Over oss var et lett skydekke som solen trengte gjennom. Jeg var glad for å få ta i bruk solkremen med vissheten om at dette måtte nytes, for det kom ikke til å fortsette slik. Det gikk lettere enn forventet opp de ca. 140 høydemetrene vi hadde i starten. Sikten var god og føret var hardt. Praten og latteren gikk lett der vi skled av gårde på skiene med pulkene lette og fine bak oss. Vi nøt utsikten av fjellene rundt oss, og etter hvert la det seg et slør av skyer rundt solen som gjorde det vanskelig å se kontrastene i terrenget. Jan Ingvald gikk litt fremfor meg da jeg plutselig hørte ham rope “vent”. I det han sa det begynte skiene mine å skli nedover, jeg satte meg ned og fikk stoppet farten da jeg så Jan Ingvald fortsette i full farte utenfor en skavl med pulken etter seg. Jeg ropte i det jeg så ham lande med pulken over seg, det var et sekund med redsel for at han hadde skadet seg før han snudde seg mot meg og ga tegn til at det gikk bra. Jeg måtte finne meg en vei ned til han. Det var helt umulig å se formasjonene i bakken. Jeg kastet snøballer foran meg for å se hvor de trillet. Fant meg til slutt en vei ned og fant ut at det hadde gått bra med både han og pulken. Dette ble en lærdom vi måtte ta med oss videre på turen. Fra nå av byttet vi på å gå fremst der sikten var dårlig slik at vi ikke skulle risikere at begge ramlet utenfor en slik kant samtidig.

Pause med påfyll av kaffe og det vi ellers har i snackposen.

Når solen stikker frem, da er det så utrolig vakkert.

Det begynte å bli mørkt før vi nådde dagens mål. Det ble en lang dag, men det var fortsatt nydelig ute. Vi satte opp teltet ved en liten fjelltopp og tok kveld med et lite håp om at solen skulle skinne når vi sto opp igjen.

Det er mye som skal ordnes før vi kommer oss inn i teltet.

Dag 2, utfordringene begynner:

Dagen starter alltid med frokost, kaffe og masse vann.

Da jeg gikk ut av teltet var det helt hvitt ute, og det blåste og var snø i luften. Jeg kunne ikke se noe. Kunne ikke se noen trær, og ikke den lille fjelltoppen vi hadde campet ved. Det var helt umulig å vite hvilken retning vi skulle gå i, for man blir helt desorientert når alt bare er hvitt. Det fine var at vi skulle rett nord, så da ville vi uansett nå vannet vi skulle krysse, og deretter skulle vi slå campen opp ved noen DNT hytter på andre siden av vannet.

Teltet skal pakkes sammen.

Jan Ingvald tok frem kompasset og vi ble enige om at jeg skulle gå fremst og så skulle han dirigere meg til høyre eller venstre. Vi skulle holde høyden et stykke før vi skulle ned i dalen. I høyden var det relativt hardt føre til tross for snøen som var kommet.

Meg i hvite omgivelser.

Da vi begynte å gå var det helt hvitt og jeg gikk i blinde. Det var ingenting å se rundt meg og jeg ble nesten svimmel av alt det hvite. Det var veldig anstrengende å gå slik. Det fine var at så lenge vi bare gikk nordover så visste jeg at det ble rett. Etter en stund i høyden begynte solen så smått å bryte i gjennom skylaget og endelig kunne vi se litt. Jeg så dalen nedenfor oss hvor det blåste kraftig og ut i fra skyene skjønte jeg at det bare var et tidsspørsmål før det ble helt hvitt rundt oss igjen.

Vi så på fjellformasjonen rundt oss at det begynte å bli bratt og vi hadde gått litt for langt og skulle vært nede i dalen nå. Jeg tok fram GPS`en som viste hvor vi skulle begynt å renne nedover. Jeg skjente stresset begynte å øke litt, og jeg ville helst komme meg ned i dalen i mens vi enda hadde litt sikt. Vi snudde og fant oss en vei ned. Med litt sol og nedoverbakke kjente jeg på en enorm glede. Det er helt utrolig hvordan været påvirker humøret. Fra den lille engstelsen jeg kjenner på når jeg ikke ser noe som helst, til den enorme gleden når man har litt sollys og får nyte utsikten av fjellene.

Endelig litt sikt.

Gleden ble kortvarig. Kort tid etter at vi var kommet ned i dalen skyet det til igjen, og det begynte å snø. Det var mildere temperatur i dalen og mindre vind, noe som resulterte i at vi ble gående i dyp, fuktig snø som klabbet mot skiene. Jeg jobbet meg fremover med pulken på slep. Vi byttet på å gå fremst og tråkke spor. Der vi krysset elver gikk vi en og en for sikkerhets skyld. Etter en stund tok vi oss en lengre pause. Jeg var sliten av å gå i den tunge snøen og måtte bare nyte pausen. Snøen smeltet på beddingen som lå oppå pulken (bedding er en pose hvor vi oppbevarer liggeunderlag og sovepose slik at vi enkelt kan ta det rett inn og ut av teltet), og jeg bare håpte at det ikke ble så vått at det trakk i gjennom til soveposen.

Pause i le, på trappen til DNT turisthytte.

Etter pausen skulle vi begynne å gå oppover igjen. I dyp snø vasset vi oppover skogen. Et steg av gangen lente jeg meg fremover for å få pulken etter. Jeg ble sliten, varm, det klabbet, pulken var som en tung plog bak meg og en liten stund kjente jeg på tårene som presset seg frem i slitet. Jeg måtte si til meg selv at det er dette jeg liker, det er dette som gjør meg sterkere, og slitet er bare midlertidig og vil jeg være stolt etterpå.

Opp gjennom skogen. Det er ikke lett, med det hjelper å smile når det tynger på.

Da vi kom opp i høyden ble føret hardere, men uten noen trær rundt oss var det nok en gang ikke noe å se. Alt var helt hvitt igjen. Jeg ante ikke hvilken retning vi skulle gå i, men det viste kompasset oss. I tillegg tok jeg frem GPS`en for å få en liten følelse av hvor vi var. Det blåste kraftig, og det føltes som om det tok en evighet før vi så vannet. Heldigvis hadde solen brutt litt igjennom skylaget igjen, så vi fant oss en vei ned og nå var det bare å krysse vannet, komme oss over på andre siden og finne hyttene vi skulle campe ved.

Da vi kom ned på vannet tetnet det til rundt oss igjen, og det ble helt hvitt, men nå visste jeg i hvert fall hvor vi var. Faren er at når man er på et så åpen område er det lett å gå i ring når man ikke ser noe. Man har gjerne en tendens til å hele tiden lene seg litt mer ene veien, og derfor måtte vi følge med på kompasset. Vi kom oss over vannet og litt opp i høyden igjen. Nå var det å finne hyttene, og selv om vi skulle nordover kan man lett bomme på dem, så jeg tok frem GPS`en. Kjente en viss fortvilelse over å ikke se noen ting, og det begynte å gå ut over humøret. Det å måtte gi i fra seg kontrollen og stole på utstyret synes jeg ikke er lett, men det er nødvendig, og jeg visste at vi hadde planlagt dette godt, og verken GPS eller kompass løy til oss, og til slutt fant vi hyttene.

Vi lager spor i ellers urørt snø og vi nyter den lille lysningen, for om få minutter skyer det til, og vi går i blinde.

Vi satte opp teltet og jeg fyrte opp primusen og begynte å smelte snø så vi skulle få vann til mat og drikke. Jeg storkoser meg alltid inne i teltet. Vi kunne tatt inn på en hytte, fyrt i ovnen og hatt luksus, men teltet er mitt hjem og det er der jeg vil være. Senere på kvelden gikk jeg en tur ut og ble målløs av synet som møtte meg. Over oss lyste et helt fantastisk nordlys opp himmelen. Dette hadde jeg ikke forventet etter det elendige været vi hadde hatt. Jeg ropte på Jan Ingvald at han måtte komme ut å se. Plutselig var alt slitet verdt det. Det er disse magiske øyeblikkene, det er verdt alt.

Dette er magisk. Hvem skulle trodd at det kunne bli så fint etter en ellers dårlig dag?

Dag 3, utfordringene blir større:

Vekkeklokken ringte og vi måtte beregne god tid på etappene da vær og føre ga oss store utfordringer. Det blåste godt ute og gjennom den lille glippen som var i ytterteltet hadde det føket en mengde snø inn. Ute var pulkene nedsnødde. Det var ingen sikt, mye vind og masse snø. I dag skulle vi også gå rett nord og vi skulle følge en elv til et stort vann som vi skulle krysse før vi skulle lengre opp i høyden og sette opp campen ved et vann på rundt 800 moh.

Vi sto opp til vind og nedsnødde pulker.

Vinden kom rett i mot oss så det var på med slalåmbriller og hette. Snøen pisket mot ansiktet. Det var lettere sagt enn gjort å følge elven. Mesteparten av veien så vi ingen ting, og snøen var tettpakket og tung, men ikke tung nok til at vi kunne gå oppå den. Vi sank i gjennom, og de tunge flakene la seg over skiene våre og gjorde at vi måtte kjempe oss fremover for hvert skritt vi tok. Vi ville bytte på å gå fremst, men ettersom mine ski var så korte kjørte de seg bare fast ned i snøen, og jeg klarte ikke å løfte dem opp gjennom det tunge snølaget som la seg over dem. Så for hvert skritt jeg tok måtte jeg dra foten bakover igjen for å få skien løs, for så å løfte foten i en slags fiskebeinstilling fremover igjen. Dette ga oss ingen fremdrift så Jan Ingvald måtte gå fremst. Jeg gledet meg til vi kom til vannet, og tenkte at der måtte snøen være så vindpåvirket at vi kunne gå oppå den. Jeg var lei meg for at Jan Ingvald måtte gå fremst å få det verste slitet. Vi jobbet oss fremover, brukte hver en muskel i hele kroppen, og jeg tenkte på sangteksten “what doesn`t kill you makes you stronger”.

Det lysner litt over oss, og det er godt å få en bekreftelse på hvor vi er. Snøen er tung, og Jan Ingvald må gå fremst for mine korte ski kjører seg fast i snøen.

Jeg var usikker på om vi ville nå dagens mål, men vi nådde enden av elven til den tiden jeg hadde beregnet. Det lysnet over oss, solen kom frem og vi fikk en helt fantastisk utsikt. Jeg visste at vi måtte nyte dette for det kom ikke til å vare lenge. Jeg snudde meg og så veien vi hadde tilbakelagt. Det var så nydelig med fjellene og landskapet, at det slo meg som helt sykt at vi gikk i så nydelige omgivelser uten at vi fikk se det når alt bare var hvitt.

Når solen bryter i gjennom er landskapet nydelig, men mesteparten av tiden er det som å se rett inn i et hvitt A4 ark.

Jeg beregnet at vi kom til å bruke to timer på å krysse vannet, men jeg tok feil, vi brukte 3,5 timer. Nede på vannet forsvant solen igjen, og der jeg trodde det skulle være hardt føre ble det den samme hardpakkede, tunge snøen som ga klabb og la seg over skiene våre. Vi byttet på å gå fremst. Først 1000 skritt hver, men det var så tungt. 1000 skritt ble til 100, og hundre ble til femti. Vi jobbet og slet i blinde. Jeg trøstet meg med at vi tross alt hadde kontroll på hvor vi var og at dette var god trening. Jeg ville være stolt av det etterpå, men akkurat nå gikk det så sakte og det var så tungt at mest av alt ble vi redde for rett og slett å bli sittende fast på fjellet. Det snødde så føret ville ikke bli lettere, men vi visste jo at det ikke var noe annet alternativ enn å jobbe seg fremover. Frem måtte vi, ett skritt av gangen. Vi bestemte oss for å ta inn på hytten og vurdere veien videre. Derifra hadde vi flere alternativer enn plan A.

Innimellom kunne vi se hyttene, men så forsvant de i white out igjen. Det føltes som at de aldri kom nærmere. Selv de siste 50 meteren bort til hyttedøren var et evig slit. Rundt hytten var det blåst en stor skavl. Jeg var så sliten at jeg med skiene på og pulken bak meg kjørte rett ned skavlen, krasjet i hyttedøren og ble sittende fast mellom skiene som stoppet i hytteveggen og pulken som sto halvveis ned skavlen og presset meg frem. “Du må ta av deg pulken” hørte jeg Jan Ingvald si. Ja ja, jeg hadde jo skjønt det, men nå satt jeg fast.

Vi nærmer oss hytten, selv om det føltes som en evighet å komme seg dit i slitet gjennom tung snø, med slitne bein.

Inne i hytten fyrte vi i ovnen og det ble fort varmt og godt. Jeg følte meg fullstendig mørbanket i kroppen, slik man blir når man har jobbet i mange timer med hele kroppen og brukt hver eneste muskel. Jeg la meg på benken inne i hytta og vi innså at vi ikke kom til å nå målet denne dagen. Ute var det snøstorm. Vi bestemte oss for å bli værende på hytta denne natten for så å gå rett øst dagen etter. Da ville vi ha en etappe på 10 km. Vi var på rundt 700moh nå, og skulle rett opp på ca. 850 moh, der det forhåpentligvis ville være mer avblåst og hardt, før vi skulle nedover gjennom skogen og ned til E6. Vi visste at skogen kunne bli vanskelig siden vi har gått der før om vinteren. Det er bratt, ulendt og mye trær, men da visste vi ihvertfall at vi snart var nede.

En mørbanket kropp i en varm hytte, mens vind og snø herjer ute.

Dag 4, snart i mål, skal bare kjempe noen mentale kamper først.

Vekkeklokken på også i dag. Jeg hadde en liten drøm om å våkne opp til sol og nydelig utsikt, men det blåste og snødde kraftig ute. Det var ingen sikt og det hadde snødd veldig mye. Det betydde at vi måtte kjempe oss vei i enda dypere snø og ingen sikt. Jeg tok en siste gjennomgang av kartet, sjekket hvor mange høydemeter det var og hvor langt det var til høyeste punktet. Vi ville prøve å følge turstien som er merket om sommeren, men visste at så lenge vi gikk østover så ville vi uansett etter ti kilometer treffe E6.

Gjennom natten hadde jeg håpet at vi skulle våkne til fint vær, men vi våknet til mer snø og vind.

Jeg gjør de siste forberedelsene med kart og kompass. Nå skal vi rett øst så det blir ikke feil uansett, bare tungt føre.

Vi la i vei og skulle krysse vannet på tvers før det bar oppover. Jeg fant turstien på GPS`en og prøvde å styre oss mot den. Det ble mye frustrasjon når vi ikke så noe og ikke hadde anelse om vi var langt ute på vannet eller nærmet oss fjellet. Etter hvert begynte det å gå oppover. I dyp snø tråkket jeg igjennom med ski og staver og dro og dro for å få pulken med meg. Det var så tungt. Plutselig kunne vi se en stolpe lengre oppe og det betydde at vi var på turstien. Jeg klarte ikke å rikke meg av flekken. Jeg løsnet pulken, kavet meg opp til stolpen, tok av meg skiene og satte dem i fra meg, vasset ned til pulken igjen og la meg på alle fire bak den og begynte å skyve den opp foran meg. Da jeg nådde stolpen og fikk på meg skiene igjen begynte underlaget å bli hardere. Vi så etter flere stolper og kunne se noen foran oss. Jeg ble utrolig glad da vi så dem. Vi tok en av gangen, noen ganger måtte vi stoppe opp for å speide etter den neste. Var glad så lenge sikten var slik at vi klarte å følge dem. Noen var nesten snødd helt ned, men det var mye lettere nå. Slik kom vi oss greit over fjellet, den neste utfordringen ble nedkjøringen.

På toppen av fjellet fant vi stolper vi kunne følge. Noen ganger måtte vi stoppe opp og bruke tid på å speide etter den neste.

Med snø og vind som pisker mot ansiktet er det greit å dekke det til.

Med dårlig merking nedover mistet vi turstien. Snøen ble våtere og trærne sto tett. Gang på gang veltet pulken, jeg tok den av meg og prøvde å bare holde i staget. Pulken kjørte seg fast i trær, og ned i grøftene under trærne hvor det ikke var snø. Når jeg kjørte med pulken på meg hendte det at den dyttet meg slik at jeg selv krasjet i trær og falt ned i grøftene mellom trærne og snøen rundt. Jeg brøt med alle mine prinsipper om at vi må klare å ta oss sammen når vi sliter på tur, for vi kan ikke ødelegge stemningen når vi bare er to stykker sammen. Jeg bantes, og ropte og var forbannet. Jeg falt og klarte ikke å bremse når pulken kom etter. Vi viklet oss fast i terrenget og måtte snu og finne andre veier ned. Føret var elendig og vått og nå regnet det. Vi brukte 2 timer på nedkjøringen som jeg trodde vi skulle bruke 20 minutter på.

Det er utrolig hvor fort humøret kan snu. Da vi endelig nådde veien tok vi oss en velfortjent lefse og kaffe, og smilte til hverandre vel vitende om at det var en tøff tur vi hadde lagt bak oss.

Sluttord:

Vi hadde gjennomført en skikkelig krevende tur fysisk og mentalt. Nå kan jeg se tilbake på den vel vitende om at med god planlegging og rett utstyr så klarer vi fint å navigere oss frem når vi ikke har noen sikt. Vi har med oss mat og utsyr som gjør at vi klarer oss dersom vi blir værfaste. Noen ganger må jeg gi opp min egen kontroll og stole på de forberedelsene vi har gjort. Dette er veien min for å bli bedre på det jeg elsker å gjøre. Man skal ha respekt for fjellet, men jeg vil ikke være redd det. For det er i fjellet jeg er hjemme og finner roen.

Vil du lære mer om din egen komfortsone?